En av de første til å skrive om dramaturgi er Aristoteles gjennom hans verk Poetikken for over to tusen år siden. Hans tese som omhandler hvordan et drama er bygget opp, kjenner vi idag best som “Hollywood-modellen”, og baserer seg på at en historie er delt i tre deler; en begynnelse, en midtdel og en slutt. I begynnelsen, eller anslaget, blir man først kjent med karakterene, historien og miljøet. Denne delen legger grunnlaget for dramaet. I midtdelen utvikles historien, helt til vi har et “point of no return”. Deretter bygges dramaturgien oppover, og på toppen av bakken er det et klimaks. Til slutt løses konfliktet, trådene nøstes opp, og historien ender, ofte med en skikkelig happy ending.
Denne oppskriften har i flere hundre år lagd grunnlaget for en handling i TV, teater og film, men det finnes også mer eksperimentelle filmer som ikke følger denne forutsigbare modellen, men like fullt er gode flmer. Som en av de store gutta, Jean-Luc Godard, en gang sa: “En film må ha en begynnelse, midtdel og slutt – men ikke nødvendigvis i den rekkefølgen”. Den amerikanske filmskaperen Quentin Tarantino, var en av dem som praktiserte dette budskapet.
I 1992 kom Tarantinos første store film ut (hvis man ser bort i fra hans “My Best Friend’s Birthday” fra 1987), som het “Reservoir Dogs”. 
Filmen tar for seg et ran som ikke går etter planen, og er sentrert rundt handlingen som foregår etter ranet. Seks menn uten noen relasjoner til hverandre har fått jobben, og alle bruker de dekknavn som Mr. Orange, Mr. Pink, Mr. White osv. Ikke som planlagt, går noe galt under ranet. Politi dukker pluttselig opp, og ranerne må komme seg unna. Mens en av ranerne, Mr. Orange blir skutt og livstruende skadet, og to drept, er det til slutt 3 igjen som konkluderer med at en i mannskapet er fra politiet. Hvem dette er, er en av filmens røde tråder.
Allerede ved filmens anslag får man se noe av det som særpreger Tarantinos filmer; dialog. Ved starten av filmen sitter de 6 ranerne, samt sjefen Joe og hans sønn Nice Guy Eddie, ved et bord på en kafé og diskuterer populærkultur. Ved filmens åpning blir man kastet inn i en dialog der det diskuteres budskapet til Madonnas “Like a Virgin”, og hvorfor Steve Buscemis karakter, Mr. Pink, ikke tipser på kafé. Tarantinos evne til å skrive en troverdig og samtidig god dialog, er nok til at vi biter på hans filmatiske krok, og fanger vår interesse.
Ulikt andre filmer, tar denne filmens handling sted etter at ranet er skjedd, og ved tilbakeblikk får man hva de forskjellige karakterene opplevde. Filmen er også delt opp i kapitler, som viser noen av karakterenes bakgrunnshistorie. Slik Jean-Luc Godard sa, så har denne filmen en begynnelse, midtdel og slutt – men ikke i denne rekkefølgen. Underveis i filmen går vi fram og tilbake i tid, men det avsluttes slik vi er vant til, ved et klimaks, som her forøvrig er inspirert av Tarantinos filmfavoritt Sergio Leone, der de tre hovedkarakterene holder en pistol mot hverandre – en såkalt “mexican stand-off”.
Denne formulan som allerede ved hans første film var tydelig definert gikk med han da han laget sin neste film, hans mesterverk – “Pulp Fiction”.
“Pulp Fiction” fra 1994, inneholdt alt vi kjente fra “Reservoir Dogs”, men også litt til. Filmen har tre forskjellige historier, som alle trekker parareller til hverandre. Historiene er delt opp i flere kapitler, og er her heller ikke vist i riktig kronologisk rekkefølge. Det kan være vanskelig å få et bilde på den dramaturgiske kurven i denne filmen, siden det hele tiden hoppes fram og tilbake, og hver historie har sitt høydepunkt. Man kan allikevel se på filmens avslutning som en naturlig slutt, siden den tar deg tilbake til det man så i anslaget.
Et annet virkemiddel filmskaperen er en mester på, er bruk av musikk. Man kan nærmest se på filmmusikken som en egen skuespiller i hans filmer – så god er den. I “Reservoir Dogs”, går radioprogrammet “K-Billies supersound of the 70′s” som en rød tråd i filmen. Musikken fra programmet brukes i filmens rulletekster, spilles på radioer, og refereres til av hovedkarakterer. Replikken: “You ever listen to K-Billy’s “Super Sounds of the Seventies” weekend? It’s my personal favorite”, som sies av Mr. White før han dansende kutter av en politimanns øre, går igjen som en av mine favorittreplikker i film per idag.
Nevnte dramaturgiske knep, som dialoger, kapitler, ikke-kronologisk-handling, går igjen i alle av Tarantinos filmer. I Tarantinos hevnsepos fra 2003, “Kill Bill”, er bla. de to filmene fortalt ved kapitler. Når filmen først begynner, i anslaget, blir vi gitt bakgrunnen for fortellingen ved et tilbakeblikk der filmens antagonist, Bill, skyter protagonisten kalt The Bride. Deretter ved neste kapittel hopper vi midt i handlingen, fire år etter, der The Bride besøker og dreper en av sine tidligere kollegaer. Ved neste kapittel hopper vi så tilbake til handlingen som skjedde fire år tidligere, der The Bride, angivelig ligger død.
Det er lett å trekke parareller fra Tarantino til andre filmskapere og andre filmer, og selvsagt kommer man ikke forutenom Orsen Welles’ “Citizen Kane”. Filmen fra 1941, forteller historien om Charles Foster Kane som i filmens åpningscene dør etter å ha sagt sitt siste ord; “Rosebud”. Gjennom tilbakeblikk får vi oppleve mannens liv, idet en gruppe journalister forsøker å finne ut hva han mente med ordet. Dette avsløres selvfølgelig ved filmens avslutningsscene.
Et annet godt eksempel på en slik dramaturgi er Cristopher Nolans film fra 2000, “Memento”, der en mann skal hevne drapet på sin kone. Protagonisten i filmen lider dessuten av et hukommelsestap som gjør at han ikke er i stand til å lagre nye minner. Dette gjør til at han glemmer alt innen et kvarter, f.eks hvor han er, hvor han skal og hvorfor. Som ved “Citizen Kane”, fortelles denne historien i omvendt rekkefølge. Filmens åpningsscene er derfor filmens slutt, og avslutningen er begynnelsen.
I riktig Tarantino-ånd ville det nok vært riktig av meg og avslutte dette første blogginnlegget ved anslaget igjen, men jeg velger å ikke gjøre dette. Jeg velger heller å glede meg til Quentin Tarantinos neste film, som blir kalt “Inglorious Bastards”. Filmen er en remake av en film ved samme navn fra 1978, og skuespillere som Brad Pitt og Michael Madsen er allerede med på laget.
Vi gleder oss!
Sendt av skjelbek 
